Jeg trenger en pause. Og det føles skummelt. Fordi det å være her og snakke med deg om l i v e t føles som det beste og viktigste jeg kan gjøre med mitt liv, og hva skjer hvis jeg slipper taket i det selv om det bare er for en liten stund?

Jeg skriver for å tenke.

Fordi tanken blir tydeligere for meg når jeg skriver den ned.

Fordi den blir virkeligere.

Og kanskje også vakrere. (

Og jeg er forfengelig og ønsker at andre også skal synes jeg har vakre tanker. Og det gjør vondt å skrive dette for hva kommer du til å tenke om meg nå? Om en så uvakker tanke?)

Denne sommeren har jeg vært deprimert. Depresjon er noe dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe det. Jeg skulle ønske du kunne slippe det. Men tre viktige lærdommer sitter likevel igjen etter denne perioden.

Aldri gi opp. Aldri. Aldri. Aldri. For du veit ikke når det plutselig går. Selv om du kanskje hadde mista trua. Kanskje snudde du og gikk tilbake når veggen mellom deg og drømmene dine var blitt så tynn at det bare var et lite vindpust som skulle til. Trekk pusten. Vær den vinden. Fortsett å være vinden helt til veggen raser. 

Det var en gang
at du stirret opp på himmelen om natten
med åpen munn
og prøvde å telle
så mange! Tenk at det kan være s å mange!
og er det noen der ute
som ser på meg
akkurat nå

Hva skulle du egentlig ha gjort, men så måtte du bare, du vet, som Åberg, bare måtte, bare måtte klippe neglene, vaske håret, støvsuge gulvet som du ikke har støvsuget på to måneder, så det kan vel strengt tatt vente noen minutter, timer, dager til?

Jeg hørte at du er sliten. Og at du liksom aldri helt klarer å slippe tak i stresset. At stresset aldri slipper tak i deg. At livet hele tiden føles litt for mye.

Det finnes mange regler for hva som utgjør en god historie. En av de reglene jeg har begynt å like de seneste årene er: «En god historie handler om noen som vil noe, og veien deres mot det de ønsker seg». Likevel har jeg forsøkt å skrive hundrevis av historier hvor hovedpersonen ikke egentlig vil noe. Språket har vært vakkert, javel, men uten vilje skjer det ingenting. 

Jeg vil bare leve.
Jeg vil føle meg som et menneske og ikke en maskin.
Det føles som om jeg bare klager, og som om jeg aldri blir fornøyd.

De siste dagene har jeg hørt varianter av dette fra i hvert fall fem forskjellige mennesker. I tillegg til at jeg har sagt det selv. Jeg vil bare leve. Jeg vil ikke være en maskin i et system som ikke er tilrettelagt for at jeg skal ha det bra. Et system som virker å ha økonomisk vekst som eneste mål, uten tanke for hvem som må betale prisen for den veksten.

Sannsynligvis er jeg ikke den jeg tror jeg er heller.

Eller kanskje er jeg begge deler.

Kanskje er jeg nydelig, men jeg er også rå.

Kanskje er jeg søt, men jeg er også sta.

Kanskje er jeg hyggelig, men jeg biter når jeg blir sint. 

Kanskje er jeg tålmodig, men ikke om du ikke prøver.

Kanskje er jeg sårbar, men jeg er også sterk.

Kanskje vil jeg holdes, men ikke fast.

Hva sier andre at de ser når de ser på deg? Og hva skulle du ønske at de så?

Jeg ser deg. Der du står og prøver å balansere på en klinkuleklode som spinner gjennom universet i en fart du ikke er i stand til å forstå, samtidig som du prøver å balansere hele din verden på to utstrakte hender. Det virker ikke mulig å stoppe. Og stadig kommer det noen og legger til noe, en aldri så liten ting, på toppen av alt det du allerede bærer.

I

Jeg misliker sterkt å rydde. 

II

Jeg liker å sortere ting. Noen ting i denne haugen. Andre ting i den. Jeg liker merkelapper og lister og kategorier. 

Det blir ikke bok uten å skrive boka. Og du oppnår ikke drømmene dine hvis du ikke gjør noe for å bevege deg mot dem. Men noen ganger er det lov til å ta en pause. Noen ganger er det sunt å ta en pause. Noen ganger er det eneste riktige å ta en pause.

Har du lest Pesten av Albert Camus? Det er og blir en av mine favorittromaner, selv om det snart er tyve år siden jeg leste den – og i dag dumpet den ned i tankene mine, fordi en av karakterene i boken er en forfatter som forsøker å skrive en roman, men alt han er i stand til er å skrive den samme begynnelsen på den samme romanen, om igjen og om igjen. 

Er det mørkt der du er? Vintermørkt? Det er ikke nå tungsinnet skal komme, tenker du kanskje. Nå når kveldene fortsatt er lange og lyse. Ikke ennå. Men så sitter du her, og hjertet føles som et sort hull som suger all glede ut av omgivelsene. Du våkner om morgenen og lurer på hva som er meninga med alt? Hvorfor gidde? Når kvelden kommer har sofaen borrelås, og tankene dine vil ikke. Enten spretter de unna som vann på en brennheit kokeplate, eller så borer de seg ned, enda lenger unna lyset. Ned i alt det du ikke klarer. Alt du burde fått gjort. Det handler jo bare om å ta seg sammen? Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen?

Du, jeg lurer på: Hvor ofte går du nye veier? 

Jeg elsker å gå. Rusle. Rote meg bort. Finne tilbake igjen. Jeg liker å la intuisjonen styre: Nei, ikke dit, men hit, bort der og over her. Jeg liker å være nysgjerrig og fri, jeg liker å oppdage nye ting, nye steder, nye mennesker, nye hus, selv om de kanskje bare er et kvartal unna ruta jeg vanligvis går. Helt nye verdener, så tett på min egen, vante. 

Jeg vet du skulle ønske at ting var annerledes.
Jeg vet at sinnet ditt, irritasjonen din, skuffelsen over at de ikke gjør det du skulle ønske at de gjorde er stor, føles rettferdig.
Den e r rettferdig.
Men blir det noe bedre av å vite det?

Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. 

Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige.

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.