Om å være en landsbyboer
I 1937 ga Arnulf Øverland ut diktet «Du må ikke sove» og jeg tror jeg har tenkt på det diktet flere ganger i uken de to siste årene. Noen sier at vi på kloden sett under ett har det bedre og at det er mer fred nå enn det noen gang har vært i menneskehetens historie. Likevel er jeg overbevist om at vi ser noen av de grusomste ugjerningene gjort mot mennesker noen sinne rett på mobilskjermene våre hvert minutt av hver time av hver dag. Og det vi ser er bare en brøkdel av det som skjer. Det som algoritmene finner det for godt å slippe gjennom til oss, og det mediehusene tror vil gi dem nok klikk.
Det som skremmer meg mest er likevel spesielt to ting:
1. At dette er villede konflikter fra både ledere av noen av verdens største og mektigste land, og lederne av noen av verdens største og mektigste multinasjonale selskaper.
2. Apatien som vokser frem blant vanlige folk fordi vi blir så mettet på inntrykk og tror at vi ikke har mulighet til å påvirke det som skjer.
Den første handler om at disse lederne tjener på valgene de tar. Enten gjennom mer penger, mer makt, eller begge deler.
Den andre kan man kanskje også spørre seg om er en villet effekt fra lederne våre, men uavhengig av det, så skjønner jeg at det blir sånn, fordi vi er slitne og tynnslitte og det er så sjukt mye jævelskap at apatien blir et forsøk på å beskytte oss selv.
For en tid tilbake, så jeg en video som sa at hvis du ønsker deg en landsby, så må du være en landsbyboer. Og med det menes det ikke at vi alle må flytte på landet, men at hvis du ønsker å være en del av et fellesskap som tar vare på deg, så må du også møte opp og ta vare på fellesskapet.
Det betyr både å løsne ansiktene våre fra skjermen og gå ut i nærmiljøet for å være med på det som skjer der, at vi kanskje til og med tar inititativ til selv å gjøre noe for lokalmiljøet, og at vi bruker de lokale butikkene og tjenestene som finnes rundt oss. Men det betyr også at vi ikke tåler så inderlig vel at andre mennesker må lide for å produsere varene og tjenestene vi bruker, eller at lederne våre finansierer kriger med våre skattepenger for å tjene penger på våpen eller få tilgang til naturressurser.
Jeg har en utfordring til oss begge i den kommende høytidssesongen. Jeg er en av dem som kjøper julegaver til dem rundt meg, og hvis du også er det, la oss stoppe opp og gjøre en vurdering av hvor pengene våre går.
La oss velge lokalt der vi kan, så næringslivet i våre «landsbyer» kan trives.
La oss gi bort opplevelser i stedet for ting, for å bygge fellesskap og gode minner sammen med de vi er glade i.
Og hvis vi ikke kan velge noen av disse to, la oss ta litt tid til å undersøke om de vi kjøper varer og tjenester fra faktisk prøver å gjøre en positiv forskjell for den klinkekula vi bor på, eller at de i hvert fall ikke aktivt bidrar til å utnytte andre mennesker eller ødelegge natur og klima.
Og la oss snakke om det. Både de positive tingene vi kan bidra med, men også ved å sette lys på konfliktene og overgrepene som gjøres der ute, så de mektige menn ikke kan gjemme seg og late som om vi ikke bryr oss.
Det kan virke tungvint, og det kan virke håpløst, men det hjelper faktisk.
Måtte du ha gode dager i landsbyen din.
I kjærlighet
Din Kaja
Stor takk til V for inspirasjon til dagens fredagsbrev. Har du et tema eller et dilemma du vil jeg skal skrive om? Bli brevvennen min, så får du mulighet til å sende inn ditt forslag.