Har du noen gang villet strekke hånden ut? Til noen du savner. Noen du er glad i. Men så vet du ikke hva du skal si. Hvordan du bygger en bro over det gapende juvet som tiden og stillheten har gravd ut mellom dere? Kanskje såret de deg før det ble stille. Eller kanskje fortalte du deg selv at du sa noe eller gjorde noe dumt, og at det er derfor du ikke har hørt fra dem. 

Kanskje vet du ikke hva som kan lege sårene. 

Hvilken kombinasjon av ord som er verdige relasjonen deres, og avstanden.

Hva om de forteller seg selv den samme historien? 

Jeg skriver for å tenke.

Fordi tanken blir tydeligere for meg når jeg skriver den ned.

Fordi den blir virkeligere.

Og kanskje også vakrere. (

Og jeg er forfengelig og ønsker at andre også skal synes jeg har vakre tanker. Og det gjør vondt å skrive dette for hva kommer du til å tenke om meg nå? Om en så uvakker tanke?)

Det var en gang
at du stirret opp på himmelen om natten
med åpen munn
og prøvde å telle
så mange! Tenk at det kan være s å mange!
og er det noen der ute
som ser på meg
akkurat nå

dø

jeg vil ikke dø

ikke være aleine

Gi meg et svar

har jeg lyst til å skrike

til gud universet stjernene kortene pendelen

Ikke ta deg sammen

for all del, ikke

denne ene gangen

Det er ikke inderligheten det er noe i veien med

ikke begeistringen

Akkurat som vanlig

at dagene bli lengre

at knoppene spretter

…