Uperfekt og verdig
Har du noen gang villet strekke hånden ut? Til noen du savner. Noen du er glad i. Men så vet du ikke hva du skal si. Hvordan du bygger en bro over det gapende juvet som tiden og stillheten har gravd ut mellom dere? Kanskje såret de deg før det ble stille. Eller kanskje fortalte du deg selv at du sa noe eller gjorde noe dumt, og at det er derfor du ikke har hørt fra dem. Kanskje vet du ikke hva som kan lege sårene. Hvilken kombinasjon av ord som er verdige relasjonen deres, og avstanden.
Hva om de forteller seg selv den samme historien?
To år. Det er så lang tid det har gått siden forrige Fredagsbrev. Hvor begynner man etter to år? Hva kan man si som er verdig en ny begynnelse? Jeg vet ikke. Jeg har lengtet etter dette. Etter å sette meg ned foran skjermen for å prøve å sette ord på noe som er sant og ekte. Jeg har lengtet etter deg. Et hjerte i den andre enden av disse ordene. Men jeg har også gruet meg. For hva om det ikke blir bra nok. Viktig nok. Verdig nok?
Her er en sannhet: Vi har aldri noen garanti for hvordan andre mennesker mottar oss. Aldri noen garanti for at vi blir forstått. Aldri noen garanti for at armene som omgir hjertet vi lengter etter åpner seg for oss, og slipper oss inn.
Men jeg vet dette: Det er bedre å begynne. Bedre å prøve. At uavhengig av om ordene du velger er verdige nok, så er relasjonen verdt at du prøver, at du våger å åpne dine egne armer og vise frem ditt hjerte, din sårbarhet. Og du er verdt det. Uansett hva eller hvem du lengter etter. Du er verdt forsøket. Selv om forsøket skulle være uperfekt.
Du trenger ikke å ha alle skrittene klart for deg. Du trenger ikke å ha en fasit. Men én utstrakt hånd er begynnelsen på en langt bedre bro enn to par armer i kors over brystet. Og forsøket gir deg langt mer makt over eget liv enn å sitte å vente på at noen andre skal reparere eller redde.
Bare du vet hvilke relasjoner som verdt det, og hvilke drømmer. Men jeg unner deg å gi det et uperfekt forsøk. Her er mitt. Med et løfte om at neste Fredagsbrev kommer om ikke neste fredag, så så snart jeg har samlet nok overskudd til å gi det et uverdig forsøk til.
Måtte du våge å prøve
—
Når jeg skriver dette er det ti dager siden det trådte i kraft en våpenhvile på Gaza. Den er allerede brutt. Israel har blant annet gjennomført flere bombeangrep, et av dem drepte en hel palestinsk familie. De nekter å åpne grenseovergangen i Rafah, og slipper ikke inn mer enn 300 lastebiler med nødhjelp om dagen. Halvparten av det FN har sagt er minimum for å hindre at sultkatastrofen sprer seg. En sultkatastrofe som er skapt av Israel.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har veldig høye håp om at dette er det første steget på veien til varig fred, og et fritt Palestina. Men uansett trenger palestinerne fortsatt støtte. FN sier at det trengs 70 milliarder dollar for å gjennoppbygge Gaza, for ikke å snakke om at vi må fortsette å snakke om undertrykkelsen som skjer under okkupasjonen både der og på Vestbredden, og kreve at hverken norske, israelske eller amerikanske myndigheter trekker på skuldrene og fortsetter overgrepene fordi vi ikke bryr oss.
På nettsiden Hva kan jeg gjøre, får du tips til hvordan du kan bidra, enten det er ved å støtte organisasjoner som jobber for å skaffe nødhjelp til palestinerne, ved å snakke om det som skjer der, bli med på demo, signere opprop eller slutte å kjøpe varer fra firmaer som støtter den israelske okkupasjonen.
I kjærlighet
Din Kaja
Har du et tema eller et dilemma du vil jeg skal skrive om? Bli brevvennen min, så får du mulighet til å sende inn ditt forslag.
