Leseminne
Opprinnelig publisert 28.6.19
Har du lest Pesten av Albert Camus? Det er og blir en av mine favorittromaner, selv om det snart er tyve år siden jeg leste den – og i dag dumpet den ned i tankene mine, fordi en av karakterene i boken er en forfatter som forsøker å skrive en roman, men alt han er i stand til er å skrive den samme begynnelsen på den samme romanen, om igjen og om igjen.
Brevskrivingen min begynte på samme måte i dag. Jeg fant ikke helt inngangen, begynte stadig på nytt, forsøkte å finne nye temaer, men selv de 1000 dårlige ordene mine fra i går hjalp null, niks og nada. Jeg holdt rett og slett på å gi opp. Tenkte at dette blir den ene uken du ikke kommer til å få noe brev. Og så: Pesten!
Jeg leste Pesten da jeg tok grunnfag i fransk. Jeg husker ikke lenger om det var selvvalgt pensum eller om alle måtte lese den, men jeg husker at det var sommer og at jeg satt i skyggen, slik jeg gjør nå, og leste om dette golde nord-afrikanske landskapet, hvor landsbyboerne blir sperret inne innenfor bymurene for å begrense spredningen av pesten. Jeg husker at jeg var ekstatisk over noe ved språket i boken. Jeg husker ikke lenger akkurat hva. Men jeg kan gjette at det hadde med enkelheten å gjøre. Det er ofte dét som gjør det for meg. Et enkelt, nedstrippa språk, som rammer desto hardere. Jeg kan huske bildene beskrivelsene av rottene laget i meg. Og jeg kan huske mellomrommet. Ingenmannslandet utenfor bymurene. Jeg kan huske frykten og fortvilelsen. Og lettelsen over at noen tross alt kunne overleve.
Og så blir jeg fylt med like deler glede og ærefrykt. Glede over slike leseopplevelser, som fester seg og fortsatt finnes i meg så mange år senere. Ærefrykt over at noen kan skrive slik. Og håp også. Om at noe jeg skriver skal få leve i deg som leser det, og dukke opp igjen fem, ti, tyve år fra nå, og fortsatt gi deg gode minner.
Hva er ditt kjæreste leseminne?
I kjærlighet
Din Kaja