Det ingen ser
Sjefen din kan ikke se det. Ikke dama i kassa på Rema. Selv ikke vennene dine ser angsten som presser seg opp gjennom spiserøret og truer med å revne brystkassa på vei ut. De ser ikke neglene du trykker, igjen og igjen, inn i det myke kjøttet i håndflatene, eller huden du samler mellom to fingre og presser sammen til det gjør akkurat så vondt at du klarer å puste igjen.
De ser ikke det.
De ser smilet ditt. De ser alt du krysser av på lista. De tror deg når du svarer «det går bra» på spørsmålene om hvordan du har det.
Men jeg ser deg, kjære.
Du kan ikke gjemme deg for meg.
Og her, i dette rommet som du og jeg har, trenger du ikke å bære hele verden. Her inne trenger du ikke være redd for hva som skjer hvis du slipper taket et øyeblikk. For jeg har deg.
Se nå.
La meg plukke bort alle bekymringene dine, en etter en, selv de som bare ligger under og murrer. Den følelsen du har av at verden er et skummelt sted. Og den som forteller deg at det er ditt ansvar at hjulene går rundt, at alle har det bra.
Jeg tar dem og legger dem i denne esken.
Du kan få dem tilbake senere hvis du vil, men akkurat nå lover jeg at jeg skal ta godt vare på dem, og at du ikke trenger å bekymre deg for noe av det.
Så vil jeg at du skal trekke pusten, skikkelig dypt, og holde den inne.
Godt jobba.
Så slipper du den ut så sakte du bare kan.
Visste du det, at dét er det aller beste pustetrikset? Å puste sakte, sakte ut? For dype innpust kan du få til selv når du er stressa, men sakte utpust gjør du kun naturlig når du er rolig.
Hjernen er fantastisk, og ganske lettlurt.
La oss lure den én gang til. Dypt, dypt inn, hold, og sakte, sakte ut.
Er du klar for alvorspraten?
For nå kommer den.
Kjære? Jeg synes du er et helt fantastisk menneske. Alt det du får til. Selv når du har følelsen av å stå på stedet hvil, eller rygge bakover i køen. Alt det du har tålt. Så mange andre ville ha gitt opp, ville ha knukket for lenge siden. Men du er fortsatt her. Og jeg er evig takknemlig for det.
Men det er ikke alt du mestrer og alt du gjør for alle andre som gjør deg verdifull. Du tror kanskje det. Kanskje er det den eneste måten du har kunne føle deg trygg på, synlig på, gjennom livet, ved å prestere, gi, fikse. Men din verdi ligger et helt annet sted.
For du har et helt eget lys.
Jeg ser det. Midt i brystkassa di. En vakker flamme som er deg.
Men i det siste har jeg lagt merke til at den flammen har blafret. At det er så lite oksygen i livet ditt at den truer med å slukke.
Hva skal vi gjøre da? Uten lyset du skinner på verden?
Hvordan kan du slippe inn litt mer oksygen? Hva er en ting du kan legge igjen her hos meg, eller la noen andre bære for en stund, sånn at du kan puste dypere igjen, og ikke bare på liksom?
Kan du love meg å gjøre det? For vi trenger deg. Trenger lyset ditt. Men mest av alt, så trenger du deg.
Og du? Jeg tror det går bra, selv om du slipper taket. Kanskje blir det annerledes, men annerledes er ikke det verste som kan skje når du har det sånn som nå.
I kjærlighet
Din Kaja
Har du et tema eller et dilemma du vil jeg skal skrive om? Bli brevvennen min, så får du mulighet til å sende inn ditt forslag.