Klinkekuleklode
Jeg ser deg. Der du står og prøver å balansere på en klinkuleklode som spinner gjennom universet i en fart du ikke er i stand til å forstå, samtidig som du prøver å balansere hele din verden på to utstrakte hender. Det virker ikke mulig å stoppe. Og stadig kommer det noen og legger til noe, en aldri så liten ting, på toppen av alt det du allerede bærer.
Hvor er pauseknappen din?Nødbremsen?Reservemannskapet?Må du klare alt dette alene?Eller kan du slippe taket? Ikke i alt, men i noe. Beholde det som gjør at d u beholder likevekten, slippe tak i det som gjør at du hele tiden må gjøre justeringer.
Det er så lett å tro at hvis vi ikke gjør alle greiene, så kommer alt til å falle fra hverandre.Det er så lett å tro at hvis ikke v i gjør alle greiene, så kommer alt til å falle fra hverandre.Du e r uerstattelig. Men kanskje ikke på den måten du tror.Det er ikke alle timene du arbeider, ikke alle tingene du krysser av på lista, som gjør det.
Det er måten du skakker på hodet når du ser en dyreunge.Måten du slikker glasuren av fingrene etter å ha spist kaken som moren din pleier å lage.Det er måten du ler på.Og du har ikke ledd så mye i det siste, har du vel.
Jeg veit det er skummelt å be om hjelp. Og noen synes det er et ork å bli spurt. Og det gjør vondt. Men noen blir skikkelig glad, for at de endelig får stille opp for deg. For at du tør å vise dem den tilliten.
Kanskje det er på tide å gjøre det?
Måtte du finne ro og glede.
I kjærlighet
Din Kaja
I dag vil jeg gi en ekstra takk og en ekstra klem til N for inspirasjon til fredagsbrevet. Har du et tema eller et dilemma du vil jeg skal skrive om? Bli brevvennen min, så får du mulighet til å sende inn ditt forslag.