Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. 

Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige.

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.

«Det er så kult å se hvor fort det har gått med den boka di!»

«Hei! Vent! Hva? Fort?!»

Det er utrolig hyggelig å være aktiv på sosiale medier. Dele av skrivehverdagen, ha samtaler med fine folk om det de bryr seg om og å tenke høyt, sammen.

B er redd. Legen hennes skal ha ferie i tre uker og hun er bekymret for hva som skal skje hvis hun trenger legehjelp. Om det er vikarer på legekontoret hun vanligvis går til. Eller om hun må trykke på trygghetsalarmen.

dø

jeg vil ikke dø

ikke være aleine

For en stund siden spurte jeg følgerne mine på Instagram om hvilken følelse de syntes det var vanskeligst å vise til andre. Sinne var definitivt den som gikk igjen flest ganger. Hva er det med sinne, som gjør at vi synes det er så vanskelig?

Alarmen går klokka 04:45. Når vi kjører inn på fergekaia er vi den eneste bilen. Ferga har stått der gjennom natta med baugen åpen. Parkeringsdekket er mørkt.

Gi meg et svar

har jeg lyst til å skrike

til gud universet stjernene kortene pendelen

Jeg tåler ikke koffein. Ikke fra te engang. Jeg får hjertebank og blir stressa, og når stresset slipper taket blir jeg så sliten at jeg må sove i flere timer for hente meg inn igjen.

Jeg øver meg på å si i fra.Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det? 

Har du gjort yoga eller meditert noen gang? Da har du kanskje hørt læreren din snakke om sin egen praksis. Sin yogapraksis. Eller meditasjonspraksis.

Ikke gi opp. Jeg veit det gjør vondt å rive hjertet sitt ut av brystet, holde det foran deg der alle kan se, men ingen vil.

Ikke ta deg sammen

for all del, ikke

denne ene gangen

Det er ikke inderligheten det er noe i veien med

ikke begeistringen

Akkurat som vanlig

at dagene bli lengre

at knoppene spretter

…