Stoppe tiden
Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige. Teorien min var at det var fordi det stadig kom nye, yngre elever på skolen, og at de på et eller annet vis dyttet på tiden. Jo flere av dem det ble, desto raskere klarte de å dytte tiden for oss som var eldre. Sannheten er at hvert år vi lever er en mindre andel av den totale tiden vi har levd, og derfor oppleves den kortere. Dette året har vært én førtiendel av livet mitt, mens det første året mitt på barneskolen var én sjuendedel.
Det finnes to måter å sakke ned tiden på. Det ene er ved å fylle hver dag med så mange nye opplevelser som mulig. Nye, fordi hjernen bruker mer krefter på å registrere nye opplevelser, trenger mer plass til det, og dermed oppleves det som om tiden sakker ned.
Den andre er ved å stoppe opp. Legge merke til hver ting, som om den er ny, selv om du har har sett den og gjort den hundrevis, tusenvis av ganger før.
Sommeren er en sånn tid hvor vi gjerne stopper opp. Eller fyller på med nytt. Men når høsten kommer, går vi inn i den vante tralten, tegner av hver dag på et tynt lag matpapir etter mal fra dagen før. Hvert nye ark til forveksling likt det forrige, og det er vanskelig å huske om noe skjedde i går, eller for tre uker siden.
Vi kan ikke stoppe tiden, men vi kan legge merke til hvordan dagens strek går litt til venstre for den vi tegnet i går. Hvordan lyset faller i en litt annen vinkel, og at skjærungene ser ut som litt skabbete versjoner av foreldrene sine, fordi det fortsatt er flekker av grå dun i den ellers så reine fjærdrakta.
Måtte høsten din bli fylt av øyeblikk.
I kjærlighet
Din Kaja