Stormens øye

Opprinnelig publisert 26.4.19

Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. 

Dette året har føltes som en virvelvind. Og denne måneden som en virvelvind i miniatyr. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal få fotfeste. Eller hvordan. Eller hva som er opp og hva som er ned. Hvis jeg strekker foten ut mot det jeg tror er bakken og det viser det seg å være en luftspeiling, hva skjer da? Går jeg på tryne? Eller suges jeg inn og fortsetter å slynges rundt inne i denne skypumpen til evig tid? Eller til den kommer ut over kjøligere farvann og mister kraft? Og når gjør den det? 

Jeg vet ikke. Jeg forsøker å klamre meg til det fine. Det jeg vet er bra. Sove. Skrive. Grønnsaker. Klemmer.  

Og når det virker roligere, og jeg tror at alt er under kontroll, er det bare en illusjon, fordi jeg egentlig er midt i stormens øye, og jeg med den minste lille bevegelse kommer til å miste fotfeste igjen?

Jeg vet ikke. Det jeg vet er at livet er. Livet gjør.  

-

I går leste jeg på lanseringen til Karen Havelins «Les pakningsvedlegget nøye». Det var en utrolig fin kveld, med masse interessante samtaler. Både på scenen og utenfor. Jeg fikk klemmer (og blomster) og noen jeg klemte hadde på seg en lavmælt, men insisterende parfyme med et snev av sandeltre som fortsatt slipper seg fra huden min og finner veien opp i neseborene i små blaff. Lukta av et menneske jeg kjenner, men ikke vet hvem er. Og som har innmari god smak i parfyme. 

 Måtte du finne ro. Og glede.

I kjærlighet
Din Kaja