Det skumle sinnet

For en stund siden spurte jeg følgerne mine på Instagram om hvilken følelse de syntes det var vanskeligst å vise til andre. Sinne var definitivt den som gikk igjen flest ganger. Hva er det med sinne, som gjør at vi synes det er så vanskelig?

Jeg har selv store problemer med sinne. Både mitt eget og andres. Jeg vokste opp i et hjem der det var mye sinne, og opplevde det som skummelt og uforutsigbart. Jeg synes ofte de som var sinte var usaklige, og hvis først noen ble sint, så smittet det. Derfor gjorde jeg alt hva jeg kunne for ikke å vise sinne selv, og helst ikke føle det. Jeg bet tenna sammen og lærte meg å holde ansiktet mitt uttrykksløst, sånn at ingen skulle vite at jeg var sint.

Men jeg var det. Jeg var rasende. Jeg er fortsatt rasende.

Sinne er en helt normal følelse å kjenne på. Det er en naturlig reaksjon på at grensene våre blir brutt. Det sender mengder med adrenalin gjennom kroppen for at vi skal kunne forsvare oss. Sinne i seg selv er ikke farlig. Det er hva du gjør med sinnet som potensielt kan være farlig. Men det å ikke gjøre noe med sinnet er også farlig.

Det fester seg i kroppen, og det forteller underbevisstheten din at du ikke får lov til å forsvare deg. At du ikke er trygg hos deg selv.

Det er ikke sikkert vedkommende som har brutt grensen vet at den er brutt. Det er ikke sikkert de vet at grensen i det hele tatt finnes. Det er ikke sikkert de har ment å skade oss, eller presse oss.

Men når du kjenner på sinne er det et tydelig signal, til d e g om at en grense er brutt.
Hvilken grense er det?
Har du sagt i fra om grensen din til den som har brutt den?
Hvis ikke, så har du muligheten nå.
Og hvis du har sagt i fra, så må du faktisk vurdere om du vil fortsette å ha en relasjon til noen som ikke kan respektere grensene dine. For du kan ikke tvinge andre til å gjøre det.

Det er kanskje ikke så nyttig å brøle til andre. Men når du først har identifisert sinnet ditt, og uttrykt behovene dine, så kan det være nyttig å brøle for deg selv. Ute i naturen. Eller inn i en pute. Sparke og slå i puter er også nyttig. Bare for å få adrenalinet ut. La forsvarsmekanismene få spille seg ut.

Og husk at sinne i seg selv ikke er farlig. Så lenge jeg ikke er i faktisk fare, så lenge ingen prøver å skade meg eller andre, øver jeg meg på å tåle andres følelser. Også sinnet deres. Det er lov å være sint. Det er naturlig å være sint. Det er sunt å være sint. Det er også lov å synes at sinne er ubehagelig.

Og du? Hvis du er i fare, så ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. VO-linjen for eksempel. For det er aldri greit å skade andre.

I kjærlighet
Din Kaja