Nye ting

Jeg øver meg på å si i fra.
Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.
Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det? 

Jeg øver meg på å gjøre de tingene jeg har lyst til. 
Jeg øver meg på å slutte å gjøre de tingene jeg ikke har lyst til. 
Jeg øver meg på å være ærlig om hva jeg  m å  gjøre, og hva jeg bare bruker som en unnskyldning. Det er så mange ting jeg bruker som unnskyldning. Spesielt til å jobbe. Spesielt til å ikke føle. 

Jeg øver meg på å gjøre de tingene jeg utsetter. Som å vaske opp og rydde opp. Som å skrive i stedet for å grue meg til å skrive. De tingene som gjør meg grinete. 
Hva om jeg bare gjør dem? Hva om jeg bare er  h e r  når jeg gjør dem?  Hva om det er finere enn å sitte og grue meg? Hva om jeg kan gjøre det jeg har lyst til etterpå, i stedet for å ikke gjøre det jeg har lyst til, fordi jeg ikke har gjort det jeg  b u r d e ? 
Jeg vet at dette høres ut som en motsigelse til punktet om å bruke jobb som unnskyldning. Men det føles ikke som en motsigelse. 

Jeg øver meg på å ikke sitte og vente på andre, men å gjøre noe i stedet.
Jeg øver meg på å ikke vente på at noen skal elske meg, men å elske meg i stedet. 
Jeg øver meg på å drikke nok vann. Ett stort glass når jeg står opp. Ett stort glass hver gang jeg kjenner at leppene er tørre. Ett stort glass hver gang jeg har vondt i hodet.

Jeg øver meg på å slappe av i tunga. For en ting er å slutte å bite tennene sammen, men hvor skal tunga være? Ikke pressa hardt opp i ganen i alle fall. 
Jeg øver meg på å lytte til nei-et i kroppen. Og hvor ofte jeg overkjører det nei-et. Hvor rasende det gjør meg. Hvor såra jeg blir over at andre ikke ser nei-et mitt, selv om jeg nesten ikke ser det selv. 
Jeg øver meg på å være sint. Jeg brøler. Inn i puter. Jeg sparker puter. Og slår dem. Jeg føler meg som en klisjé fra en dårlig såpeopera. Men det hjelper. Plutselig er jeg varm i de iskalde fingrene mine, fordi et eller annet har sluppet taket bak mellom skuldrene et sted. 

Jeg øver meg på å reise bort. Ikke sitte å vente på at andre skal ta inititativ eller ha tid.
Jeg øver meg på å være sammen med andre. For jeg liker å være sammen med andre. Men siden jeg var liten har jeg lært å være aleine. Lært å klare meg selv. Trodd at det er sånn det skal være. 
Jeg øver meg på å ikke vite. Stole på at jeg kommer til å vite tidsnok. 

Noen av disse tingene har jeg øvd på i årevis. Men de føles fortsatt nye. Noen av disse tingene begynte jeg med for en måned siden. 

Hva er noe nytt du gjør?
Måtte du finne glede i det. 

I kjærlighet
Din Kaja