Ting tar tid
Opprinnelig publisert 24.11.2018.
«Det er så kult å se hvor fort det har gått med den boka di!»
«Hei! Vent! Hva? Fort?!»
Det er utrolig hyggelig å være aktiv på sosiale medier. Dele av skrivehverdagen, ha samtaler med fine folk om det de bryr seg om og å tenke høyt, sammen. Det er også veldig morsomt, for en av de kommentarene jeg har fått ofte etter at jeg ble veldig aktiv tidligere i år, er nettopp den at det har gått så fort for meg.
Men har det egentlig det? Eller er det bare det at det først nå er blitt synlig hva jeg driver med?
Fun facts:
• Jeg lærte å lese og skrive da jeg var fire år gammel.
• Jeg skrev min første «roman» da jeg var ti.
• Jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var 18. Nå er jeg 36.
• Jeg har sendt inn minst fem manus til forlag, som ikke har blitt til bok (to barnebokmanus, en roman og to kortprosamanus).
• Jeg begynte å jobbe med Lukta av klor for over fire år siden. Og noen av tekstene som er med i boka skrev jeg for over seks år siden.
Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi det er så enkelt å se seg blind på dem som tilsynelatende får det til. Fordi at sosiale medier ofte virker rosenrødt, og at ens eget lille liv ikke kan måle seg.
Ting tar tid. Og det er helt greit. Det har tatt meg lang tid bare å få gitt ut en bok. Og jeg har ingen garantier for at noen kommer til å kjøpe den og lese den. Jeg har ingen garantier for at det jeg skriver fra nå av kommer til å bli antatt og gitt ut. Jeg håper det, men det viktigste for meg er å holde på med noe som føles viktig, og å fortelle historier i tekst. Det er noe av det beste som finnes i hele vide verden. Det å få dem til å funke. Det å endre bare litt på en setning, sånn at den virkelig smeller.
Skriving er den ene greia i livet mitt som jeg har vært villig til å jobbe med for at det skal bli bra. Akkurat som hovedpersonen i Lukta av klor var jeg en gang en talentfull svømmer, men jeg hadde det ikke i meg å svømme lengde etter lengde etter lengde for å bli god nok til å hevde meg, slik som hun er. Jeg var en gang en talentfull saksofonist, men jeg syntes at skalaøvelser og øving i det hele tatt var så dørgende kjedelig, at jeg lot saksofonen ligge i saksofonkassen mellom hver eneste spilletime.
Talent er ikke så viktig. Det som er viktig er hva du er villig til å jobbe med og for.
Kanskje vil du bli en dyktig kunstner. Eller kanskje vil du bli skikkelig flink på å slappe av. Kanskje vil du bli veldig flink til å lage mat til de du er glad i. Eller bake kaker som får folk til å dåne på sosiale medier. Eller kanskje er ikke det å bli veldig flink til noe, det som trigger deg. Men bare husk at når du ser andre mennesker som har fått det til, så ikke mist motet fordi det ser ut som om det er lett, og det ikke føles så lett for deg. Ting tar tid. Gi deg selv den tida. Jeg vet i hvert fall at jeg skal fortsette å gi meg tid. Så håper jeg at det ikke blir 36 år til neste bok …