Stormens øye
Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig.
Stoppe tiden
Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige.
Om frykt II
Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.
Ting tar tid
«Det er så kult å se hvor fort det har gått med den boka di!»
«Hei! Vent! Hva? Fort?!»
Det er utrolig hyggelig å være aktiv på sosiale medier. Dele av skrivehverdagen, ha samtaler med fine folk om det de bryr seg om og å tenke høyt, sammen.
Når frykten er det verste
B er redd. Legen hennes skal ha ferie i tre uker og hun er bekymret for hva som skal skje hvis hun trenger legehjelp. Om det er vikarer på legekontoret hun vanligvis går til. Eller om hun må trykke på trygghetsalarmen.
Det skumle sinnet
For en stund siden spurte jeg følgerne mine på Instagram om hvilken følelse de syntes det var vanskeligst å vise til andre. Sinne var definitivt den som gikk igjen flest ganger. Hva er det med sinne, som gjør at vi synes det er så vanskelig?
Reisebrev fra veien
Alarmen går klokka 04:45. Når vi kjører inn på fergekaia er vi den eneste bilen. Ferga har stått der gjennom natta med baugen åpen. Parkeringsdekket er mørkt.
Reisebrev fra Storknean
Jeg tåler ikke koffein. Ikke fra te engang. Jeg får hjertebank og blir stressa, og når stresset slipper taket blir jeg så sliten at jeg må sove i flere timer for hente meg inn igjen.
Nye ting
Jeg øver meg på å si i fra.Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det?
Ikke gi opp
Ikke gi opp. Jeg veit det gjør vondt å rive hjertet sitt ut av brystet, holde det foran deg der alle kan se, men ingen vil.