Jeg trenger en pause. Og det føles skummelt. Fordi det å være her og snakke med deg om l i v e t føles som det beste og viktigste jeg kan gjøre med mitt liv, og hva skjer hvis jeg slipper taket i det selv om det bare er for en liten stund?

Denne sommeren har jeg vært deprimert. Depresjon er noe dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe det. Jeg skulle ønske du kunne slippe det. Men tre viktige lærdommer sitter likevel igjen etter denne perioden.

Det var en gang
at du stirret opp på himmelen om natten
med åpen munn
og prøvde å telle
så mange! Tenk at det kan være s å mange!
og er det noen der ute
som ser på meg
akkurat nå

Jeg hørte at du er sliten. Og at du liksom aldri helt klarer å slippe tak i stresset. At stresset aldri slipper tak i deg. At livet hele tiden føles litt for mye.

Jeg vil bare leve.
Jeg vil føle meg som et menneske og ikke en maskin.
Det føles som om jeg bare klager, og som om jeg aldri blir fornøyd.

De siste dagene har jeg hørt varianter av dette fra i hvert fall fem forskjellige mennesker. I tillegg til at jeg har sagt det selv. Jeg vil bare leve. Jeg vil ikke være en maskin i et system som ikke er tilrettelagt for at jeg skal ha det bra. Et system som virker å ha økonomisk vekst som eneste mål, uten tanke for hvem som må betale prisen for den veksten.

Jeg vet du skulle ønske at ting var annerledes.
Jeg vet at sinnet ditt, irritasjonen din, skuffelsen over at de ikke gjør det du skulle ønske at de gjorde er stor, føles rettferdig.
Den e r rettferdig.
Men blir det noe bedre av å vite det?