Denne sommeren har jeg vært deprimert. Depresjon er noe dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe det. Jeg skulle ønske du kunne slippe det. Men tre viktige lærdommer sitter likevel igjen etter denne perioden.

Jeg hørte at du er sliten. Og at du liksom aldri helt klarer å slippe tak i stresset. At stresset aldri slipper tak i deg. At livet hele tiden føles litt for mye.

Jeg vil bare leve.
Jeg vil føle meg som et menneske og ikke en maskin.
Det føles som om jeg bare klager, og som om jeg aldri blir fornøyd.

De siste dagene har jeg hørt varianter av dette fra i hvert fall fem forskjellige mennesker. I tillegg til at jeg har sagt det selv. Jeg vil bare leve. Jeg vil ikke være en maskin i et system som ikke er tilrettelagt for at jeg skal ha det bra. Et system som virker å ha økonomisk vekst som eneste mål, uten tanke for hvem som må betale prisen for den veksten.

Jeg ser deg. Der du står og prøver å balansere på en klinkuleklode som spinner gjennom universet i en fart du ikke er i stand til å forstå, samtidig som du prøver å balansere hele din verden på to utstrakte hender. Det virker ikke mulig å stoppe. Og stadig kommer det noen og legger til noe, en aldri så liten ting, på toppen av alt det du allerede bærer.