Jeg skriver for å tenke.

Fordi tanken blir tydeligere for meg når jeg skriver den ned.

Fordi den blir virkeligere.

Og kanskje også vakrere. (

Og jeg er forfengelig og ønsker at andre også skal synes jeg har vakre tanker. Og det gjør vondt å skrive dette for hva kommer du til å tenke om meg nå? Om en så uvakker tanke?)

Aldri gi opp. Aldri. Aldri. Aldri. For du veit ikke når det plutselig går. Selv om du kanskje hadde mista trua. Kanskje snudde du og gikk tilbake når veggen mellom deg og drømmene dine var blitt så tynn at det bare var et lite vindpust som skulle til. Trekk pusten. Vær den vinden. Fortsett å være vinden helt til veggen raser. 

Hva skulle du egentlig ha gjort, men så måtte du bare, du vet, som Åberg, bare måtte, bare måtte klippe neglene, vaske håret, støvsuge gulvet som du ikke har støvsuget på to måneder, så det kan vel strengt tatt vente noen minutter, timer, dager til?

Det finnes mange regler for hva som utgjør en god historie. En av de reglene jeg har begynt å like de seneste årene er: «En god historie handler om noen som vil noe, og veien deres mot det de ønsker seg». Likevel har jeg forsøkt å skrive hundrevis av historier hvor hovedpersonen ikke egentlig vil noe. Språket har vært vakkert, javel, men uten vilje skjer det ingenting. 

I

Jeg misliker sterkt å rydde. 

II

Jeg liker å sortere ting. Noen ting i denne haugen. Andre ting i den. Jeg liker merkelapper og lister og kategorier. 

Det blir ikke bok uten å skrive boka. Og du oppnår ikke drømmene dine hvis du ikke gjør noe for å bevege deg mot dem. Men noen ganger er det lov til å ta en pause. Noen ganger er det sunt å ta en pause. Noen ganger er det eneste riktige å ta en pause.

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.

«Det er så kult å se hvor fort det har gått med den boka di!»

«Hei! Vent! Hva? Fort?!»

Det er utrolig hyggelig å være aktiv på sosiale medier. Dele av skrivehverdagen, ha samtaler med fine folk om det de bryr seg om og å tenke høyt, sammen.

Jeg øver meg på å si i fra.Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det? 

Har du gjort yoga eller meditert noen gang? Da har du kanskje hørt læreren din snakke om sin egen praksis. Sin yogapraksis. Eller meditasjonspraksis.

Akkurat som vanlig

at dagene bli lengre

at knoppene spretter

…