Denne sommeren har jeg vært deprimert. Depresjon er noe dritt. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe det. Jeg skulle ønske du kunne slippe det. Men tre viktige lærdommer sitter likevel igjen etter denne perioden.

Jeg hørte at du er sliten. Og at du liksom aldri helt klarer å slippe tak i stresset. At stresset aldri slipper tak i deg. At livet hele tiden føles litt for mye.

Jeg vil bare leve.
Jeg vil føle meg som et menneske og ikke en maskin.
Det føles som om jeg bare klager, og som om jeg aldri blir fornøyd.

De siste dagene har jeg hørt varianter av dette fra i hvert fall fem forskjellige mennesker. I tillegg til at jeg har sagt det selv. Jeg vil bare leve. Jeg vil ikke være en maskin i et system som ikke er tilrettelagt for at jeg skal ha det bra. Et system som virker å ha økonomisk vekst som eneste mål, uten tanke for hvem som må betale prisen for den veksten.

Jeg ser deg. Der du står og prøver å balansere på en klinkuleklode som spinner gjennom universet i en fart du ikke er i stand til å forstå, samtidig som du prøver å balansere hele din verden på to utstrakte hender. Det virker ikke mulig å stoppe. Og stadig kommer det noen og legger til noe, en aldri så liten ting, på toppen av alt det du allerede bærer.

Er det mørkt der du er? Vintermørkt? Det er ikke nå tungsinnet skal komme, tenker du kanskje. Nå når kveldene fortsatt er lange og lyse. Ikke ennå. Men så sitter du her, og hjertet føles som et sort hull som suger all glede ut av omgivelsene. Du våkner om morgenen og lurer på hva som er meninga med alt? Hvorfor gidde? Når kvelden kommer har sofaen borrelås, og tankene dine vil ikke. Enten spretter de unna som vann på en brennheit kokeplate, eller så borer de seg ned, enda lenger unna lyset. Ned i alt det du ikke klarer. Alt du burde fått gjort. Det handler jo bare om å ta seg sammen? Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen?