Jeg skriver for å tenke.

Fordi tanken blir tydeligere for meg når jeg skriver den ned.

Fordi den blir virkeligere.

Og kanskje også vakrere. (

Og jeg er forfengelig og ønsker at andre også skal synes jeg har vakre tanker. Og det gjør vondt å skrive dette for hva kommer du til å tenke om meg nå? Om en så uvakker tanke?)

Sannsynligvis er jeg ikke den jeg tror jeg er heller.

Eller kanskje er jeg begge deler.

Kanskje er jeg nydelig, men jeg er også rå.

Kanskje er jeg søt, men jeg er også sta.

Kanskje er jeg hyggelig, men jeg biter når jeg blir sint. 

Kanskje er jeg tålmodig, men ikke om du ikke prøver.

Kanskje er jeg sårbar, men jeg er også sterk.

Kanskje vil jeg holdes, men ikke fast.

Hva sier andre at de ser når de ser på deg? Og hva skulle du ønske at de så?

Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. 

Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige.