Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.

Gi meg et svar

har jeg lyst til å skrike

til gud universet stjernene kortene pendelen

Jeg øver meg på å si i fra.Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det? 

Ikke gi opp. Jeg veit det gjør vondt å rive hjertet sitt ut av brystet, holde det foran deg der alle kan se, men ingen vil.