Aldri gi opp. Aldri. Aldri. Aldri. For du veit ikke når det plutselig går. Selv om du kanskje hadde mista trua. Kanskje snudde du og gikk tilbake når veggen mellom deg og drømmene dine var blitt så tynn at det bare var et lite vindpust som skulle til. Trekk pusten. Vær den vinden. Fortsett å være vinden helt til veggen raser. 

Hva skulle du egentlig ha gjort, men så måtte du bare, du vet, som Åberg, bare måtte, bare måtte klippe neglene, vaske håret, støvsuge gulvet som du ikke har støvsuget på to måneder, så det kan vel strengt tatt vente noen minutter, timer, dager til?

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.